Hola mofos, da var det på tide å skrive nogle ord om den andre helseplagen min, Depresjon.
Ser forøvrig at trafikken på bloggen er lik 0, faktisk fra dag en til idag. Joja, første dag var det syyyykt med trafikk, viste seg at det var meg selv som dreiv å gikk inn på siden hele tiden for å se hvordan den så ut mellom redigeringene av forskjellige headerz osv. Regner med det er fordi jeg ikke har gjort noe promotering av bloggen og eller ei har lest noen andres blogg, foruten litt idag. Jeg har lest 4-5 blogger og kommentert, ble forøvrig positivt overrasket da det er en del skikkelige gode blogger der ute, ikke bare rosabloggere som blogger om sine nyeste outfitz og lipglozz eller hva det heter. De blogger faktisk om litt seriøse tema av og til de og, å får store oppslag i VG og Se og hør, sikkert godt å bli sett. Tenk hvis noen hadde sett min blogg, hadde nok vært digg, men jaja må se langt etter det 😛 hehe. neida, joda, neida.

Joda,

 

Så her hvertfall noen ord om dette mange av oss kjenner og har kjent på, Depresjon.

Kjenn på det, smak på det – DEPRESJON, blir jo faen meg deppa av å høre det ordet der.

 

Jeg begynte vel å kjenne på mine første depresjons symptomer tidlig i tenårene, dette var etter mine foreldre hadde separert seg, faktisk litt før 11-12 år kanskje. Vi måtte bo en uke her og en uke der, ingen struktur og masse krangling. Ble en del faenskap den tiden der, jeg var en del frustrert å stakk bla annet av både fra mamma og pappa, av og til midt på nettene. Mamma var ikke så nøye på å gi Pappa beskjed om at jeg kom bort til hun midt på natten, tipper Pappa ble noe jævlig stressa når han ikke fant meg på morgenenenenen. Men livet surret og gikk det, jeg gikk på skolen hvor jeg var en stille og rolig gutt, men det snudde seg plutselig. Jeg merket det vel ikke så godt selv som jeg husker. Men begynte å klippe i stykker bøkene mine, stjele fra andre elever og mobbe.

Husker vi mobbet folk ganske kraftig en stund, vi var flere som løftet en unge (Jeg aner ikke hvem gutten var, skulle ønske jeg visste så jeg kunne tatt kontakt å beklaget. men kanskje det er best å ikke si beklager, at han kan få ha meg i bakhode, en å skylde på kanskje? Hva hjelper det om jeg, en ukjent ringer å sier unnskyld for noe som skjedde for tjue år siden) Uansett, vi løftet han opp i pisserenna mens en av oss sto i enden å pisset. Vi stjal pokemon kort fra jævla mange unger (Dette var når pokemon første gang tok av i norge, det var stooooort). Vi stjal ja, for så å kjøre en liten seanse på slutten av dagen med at vi kastet ut pokemon kort til en klynge med unger som digget oss fordi vi var så kule å gi vekk Pokemon kort gratis/ som vi hadde stjelt fra de tidligere på dagen…

Jeg ble en urokråke i timene, jeg fulgte ikke med å begynte å `prestere dårlig, jeg ble derfor i lag med noen av de andre føkka folka i klassen plassert i spesial time med en stakkars lærer. Læreren var forøvrig ei dame som haltet på ene beinet, hun lespet og het selvfølgelig Lisbeth/ Lesbeth. Hun var det perfekte offeret for en gjeng jævelunger. Husker vi kjørte henne så jævlig en periode, fikk hun til slutt til å gjøre alle matte oppgavene for oss mens vi selv skulket skolen, hun var for `god til å se på at oppgavene ikke ble gjort, så da gjorde hun de. Vi hadde henne som musikklærer også, husker at vi hadde forskjellige triks i klassen, mens en langt bak i klassen rekket opp armen å spurte om hun kunne komme ned å se på noe, satt jeg å spente bein på hun så hun ble liggende langflat på gulvet… Hun sa til slutt opp lærerjobben…. En annen ting jeg husker jeg gjorde var når vi hadde avslutnings revy på skolen for skolen og lærerne tok jeg å arrangerte vannballong overraskelse. Når revyen var over å scene teppet ble lukket begynte vi å kaste vannballonger over teppet å avsluttet hele opplegget med å helle en 10 liters bøtte over kunst og håndverk læreren, hun begynte å grine…..

Dette er ting jeg skammer meg noe så helt jævlig mye for, jeg kjenner nesten ikke at det var jeg som gjorde disse tingene, føles som et annet liv… Men grunnen til at jeg forteller dette er pga dette var ting jeg gjorde pga jeg hadde det jævlig kjipt selv, jeg stjal bla annet veeeeldig mye is, brus og godteri på den lokale butikken å kjøpte meg venner for. Det er en tid i livet jeg ikke er meget stolt av, men ser tilbake med forståelse for hvorfor det ble sånn.

Etter en stund ble jeg kjæreste med ei jente som gikk på ungdom skolen, ja jeg gikk fortsatt på barneskolen, lurer på om det foregår sånn type faenskap i dagens barneskole? Jeg begynte derfor å prioritere kjæresten hele tiden. Hun betydde veldig mye for meg, det var liksom noe som var mitt og ikke hadde noe med familie tragedie og krangling å gjøre. Etter å ha bodd mellom hjem en god stund fikk vi beskjeden at vi skulle flytte til andre siden av norge. Mamma ble igjen på østlandet (Fittekjærring)…  Etter å ha bodd i vårt nye hjem i ca en mnd, fortsatt var det sommerferie, ringte kjæresten min å fortalte at hun slo opp som vi sa den gangen. Det var vel ikke helt en bombe ettersom jeg nå bodde på andre siden av landet, men for meg så ble det den tingen som sa meg at alt jeg kjente til av kompisser, kjæresten evt tryghet var vekke, borte, gone, lost og ødelagt.

 

NEEEEEI FOR FAEN I SATAN FAEN FITTE FAEN I HÆLVETTE.
Tror dere faen ikke halve jævla posten ble slettet i det jeg skulle legge den ut da. er det mulig ass…. føkk. Får vel prøve å skrive driten på nytt da. Se her ja, sånn nå er du enda mer forbanna, versågod Skriv    ↓↓↓↓↓↓↓
Ja, skal vi seeeeee

Det var nå jeg begynte på ungdomskolen ja, helt ny plass, helt nye folk og en heeeelt annen kultur. Jeg skjønte ikke en dritt. Det var liksom å komme fra en plass hvor jeg følte at jeg var kongen, det var jeg som mobbet og meg det ble sett opp til. Det var liksom sånn at hang du med meg så var du drit fet. Men det ble det brått en slutt på.

Hver dag gikk i å bli slått flest mulig ganger og hardest mulig i løpet av en dag. Til og med de som var taperne og ble mobbet, mobbet meg… Det var et sjuuukt høyt fall. Det setter spor i en menneskekropp. Til og med lærerne mobbet meg. Husker hu ene fitta, hu HATER jeg faen meg den dag idag. Skulle faen meg brukt hu som den der lille koppen under grillen som alt avfalls fettet renner ned i, der hadde hu passet bra du. hehe. Hu der ass, jeg håper hu sliter med no kronisk sviende flatulens eller no, bare en liten pubertets bart som hu skammer seg noe sinnsykt for kanskje. hehe.   Bitter som faen vettu 😛 Jaja, hva vet vel jeg, kanskje var det på grunn av den kronisk sviende flatulensen hu var så jævlig med meg, måtte vel ta det ut på noen. Jævla spyflue.

Jeg hørte på Erlend Osnes sin podcast `Heimelaga idag, han sier mye smart. Han sa han ikke tror på ondskap, at folk ikke gjør ting for å være jævlige eller onde men at alle handler utifra det de mener er det beste men at folk har forskjellige grunner til hvorfor de gjør ting. Si terroristene da for eks. de gjør det vel fordi de mener vi andre ødelegger livene deres, at de tror de redder sin egen familie. Jeg føler jeg kan være til dels enig med han at folk gjør ting i beste mening (til og med sjuuuuke ting), men noen mennesker er jo så kraftig jævel mot andre mennesker at de må jo nesten se at det de gjør ikke er rett? Jeg for eks visste jo at når jeg mobbet andre så var det galt, at de hadde det jævlig når jeg mobbet de. Men for meg i det øyeblikket så var det viktigere at jeg følte meg bra å det er vel det som ofte er grunnen til mye av faenskapen i verden tror jeg.

 

vel vel, jeg bodde nå hjemme å det var mye faenskap fra meg, jeg hold på med faenskap på skolen, urokråke i timene, prøvde å skaffe meg venner på samme måte som tidligere. Han som gjør mest faenskap på skolen, som da er morsomst – han er populær, tenkte jeg. Det tenkte ikke pappa og de. Det var en vanskelig, veldig vanskelig periode. Hadde hele tiden møter med skolen pga måten jeg oppførte meg på og fikk hele tiden kjeft. Pappa dem sin måte å takle alt på var å straffe meg. Jeg husker en gang, da hadde jeg gjort noe faenskap på skolen også hadde jeg vel plaget søskena mine som igjen gikk å sladret til pappa og de. Så da ble straffen å grave hull i plenen, et svært hull i plenen som skulle bli fiskedam (noe det aldri ble) på 17. mai. Dt var kjipt det, ingen kaker, ingen pølser, ingen korps, ingen is, ingen hurra, heia norge. Så var det det halve året de ikke tålte trynet på meg da. Sto opp – spiste frokost – gikk på skolen – kom hjem – gikk på rommet – ned å spise middag – opp på rommet – ned å spise kvelds å stelle meg – opp på rommet å sove,,, i et halvt føkkings år, tror ikke jeg hadde så godt av det. Så kom liksom vendepunktet da. Kvelden over alle kvelder. Jeg hadde hatt en kjip dag å tok det ut på broren min, plaget han litt før vi skulle legge oss å han sprang selvfølgelig å sladret til Pappa og de, da brøyt hælvette løs.         Skal vi se, tar et eget avsnitt for denne dritten her jeg.

Broren min kom løpende opp, så gikk det noen sekunder å jeg hørte Pappa brølte sjukt høyt, KOM DEG NED. Jeg sprang vettskremt ned, ble små svimmel og kvalm å gikk inn på kjøkkenet. Det ble et sinnsykt oppvaskmøte som endte med at Pappa løftet meg opp på veggen med en arm å slo til meg alt han kunne med flatneven i trynet med den andre, da klikka det for stemoren min som kasta en arvevase i gulvet så den knuste, det fikk jeg skylden for. Så var det masse kjefting hvor jeg fikk beskjed om at de ikke orket meg lenger, `stikk å legg deg. Så gikk det noen minutter i senga, før jeg hørte pappa komme gående opp trappa, jeg var livredd. Han kom inn døra med noen pappesker å ba meg stå opp, jeg skulle pakke alle tingene mine, imorgen skulle jeg ut, jeg skulle flytte for de orket ikke ha meg der lenger. Det føltes trygt. Jeg pakket ned hele rommet mitt, rubbel og bitt å sovnet til slutt. Om morgenen kom de opp, jeg turte ikke gå ned. Da ble det masse preiking hvor jeg lovet å skjerpe meg (tenkte inni meg, det her går faen ikke. Jeg må slutte, hvertfall ikke bli tatt for noe) så var alt greit.  Mandagen kom, jeg gikk på skolen, alt var greit. Så på kvelden ringte læreren til Pappa å spurte hva som hadde skjedd i helgen. De sa god helg til en prima jævel av en unge og sa god morgen til en liten engen av en gutt på mandagen.  Hva skjedde i helgen???

Jo det kan jeg fortelle deg, JEG STENGTE ALT INNE… Det er sjukt slitsomt å være 14-15 år å være livredd for å gjøre en feil, ikke som å drepe noen eller no, men hver litte føkkings feil var jeg livredd for. Tror ikke det er så bra. Ikke det at jeg mener pappa og de er jævlige, jeg tror de gjorde så godt de kunne under omstendighetene men jeg vet hvert fall at de ikke så meg for den jeg var og det jeg sleit med, da hadde de skaffet meg noe hjelp. Altså jeg tror heller ikke Mamma gjorde ting for å være jævlig, jeg tror bare ikke hun har evnen til å se andre en seg selv. Seg selv, flaska og tobakken da selvfølgelig. Jeg har måttet forsvare foreldrene mine i så sjukt mange år, det gidder jeg ikke lenger. De får stå for den dritten de har gjort selv.

Så fikk jeg meg ny kjæreste da, hun som jeg er gift med idag som forøvrig faktisk er verdens beste menneske, seriøst. Det er sant da men ok. I denne perioden hadde jeg det veldig fint med hu, men sleit som faen med mamma. Jeg hadde forresten når jeg var 15 år eller no når jeg skulle konformere meg mye trøbbel med mamma og hennes familie. Jeg skulle konfirmere meg her som vi bor, som gjerne er meget naturlig men det skulle faen ikke mamma, mormor eller onklene mine være med på, morfar har ingenting han skulle sagt (Lurer på om han ikke er helt som han burde mellom ørene, må jo være noe når han ser all denne faenskapen og han bare holder kjeft, svake fææn) Så det pappa fant på var at vi kunne ha enda en konfirmasjon der som mormor og de bor, hjemplassen til mamma. Vi reiste opp, hadde konfirmasjon, ingen stilte opp, INGEN. artig. Snakket med mamma, viste seg at mormor og de skulle besøke mamma på østlandet denne helgen, det var dumt. Jævla dumt. Jeg ble så jævlig forbanna, overtalte pappa til å kjøre meg opp til mormor og de sin leilighet, der var jo lyset på å vinduet åpent. Jeg ringte på mormor stakk hodet utav vinduet i andre etasje, så at det var meg å skvatt inn igjen. Da ringte jeg hustelefonen (For dere unge som ikke vet hva en hustelefon er, google det) hun tok telefonen, hørte at det var meg å la på, jeg ringte igjen men da dro hun ut støpselet. Jeg skalv jeg var så forbanna og jeg grein, jeg gikk da ut på fremsiden å brølte opp mot vinduet, etter en stund kom mormor, lukket vinduet uten å se på meg å stengte gardinene. Da begynte jeg å hive stein på vinduet inntil pappa fikk stoppet meg. Når jeg da ringte mamma å gråtkvalt forklarte hva som hadde skjedd sa hun at det var umulig for mormor og de satt jo i stuen hos hu, det var ingen hjemme i den leiligheten, fy faen. Etter dette ble det mye faenskap hvor bla annet den ene onkelen min skjelte meg ut å forklarte hvor lite jeg betydde for han og at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre. Når jeg konfronterte mamma med dette så sto hun, ikke overraskende på han sin side. Du ser at Mamma er en sånn person som hvis det kommer en meteor mot jorden og det bare er en plass i romskipet som kan redde menneskeheten, så tar hun den plassen selv, det er vel ikke hennes skyld at det bare er en plass. nei, det er vel og sant det men ofre nå for faen livet ditt for barna dine jævla fittekjærring. Det skulle jeg gjort HVER ENESTE DAG for mine barn. Mamma og mormor er på mange måter selve definisjonen på avskum, fittekjærring og udugelige kvinnfolk. Jeg tenker ofte den dag idag at det hadde vært lettere i livet hvis mamma hadde død etter hun fødte den minste av oss søskena, da kunne vi hver tfall sørget over vår døde mor istedenfor å bli plaget som faen i live. Jeg sa da til mamma at skulle hun behandle meg med så jævla lite kjærlighet å dessuten ikke støtte meg eller hjelpe meg her i livet så trengte jeg henne ikke, jeg kan lett få noen andre til å smøre brødskivene å vaske klærne mine (Det er for faen ikke bare det mødre gjør, ikke at jeg sier at damer bare skal stå å smøre brødskiver å vaske klær, slapp av for faen #Likestillingforallepenga). De neste årene besto mye i at mamma ringte midt på nettene dritings å fortalte meg hvor jævlig pappa var. tok jeg ikke telefonen stoppet ikke sms`ene å komme før langt utpå natta. Ringte mens jeg var på skolen, når jeg var hos kjæresten min osv. Det var en jævla deprimerende tid. Så nå har jeg ikke hatt kontakt med driten på 15 år er det vel. hun sluttet først for et par år siden å plage meg. Sender fortsatt sms da å minner meg på om mormor eller morfar har bursdag eller no (for det er jo sykt interessant).

Så har jeg slitt mye i tjueårene med depresjon, delvis på grunn av dette sikkert men jeg føler at enten er jeg deprimert eller så er jeg bare trist. Glimter nok til med litt glede av og til jeg og si. Altså jeg har jo et greit liv, flott kone, nydelige barn, god jobb, hus og bil. Men det som er inne i meg er litt jævla mye mørkere, det er det som er problemet.

Denne høsten for eks. det har vært den jævligste noen sinne. Laaaangt nedi et kullsvart mørke. Depresjon, selvmordstanker som har blitt planer og som har føltes som et meeeget godt alternativ (jeg klarer bare ikke å finne alle de praktiske løsningene), inn og ut av akutt psykisk helsetjeneste, legevakt og lege. Føler egentlig jeg er litt på veg utav den driten akkurat nå (hjalp ikke så sjukt at halve posten her ble slettet eller at ungene oppførte seg som småjævler men), har forresten gått opp 11kg som jeg sleit med å ta av i våres. Mat er fin medisin vettu, til det blir for mye 😛

Kan ta litt om behandling på slutten her da.

Jeg har prøvd citalophram, cipralex, sobril og brintellix. Jeg har gått til psykolog, psykologspesialist og andre samtale terapeuter, ingenting funker. Jeg er like forbanna deppa. Føler vel det kanskje hjelper meg en 2-3 % eller no. Det er ikke som med angsten der det hjelper med å lese og forstå hva og hvorfor, der medisinen tar toppen og bunnen og resten jobber jeg med selv. Denne driten her forblir bare jævlig å jeg aner ikke hvordan jeg skal bli kvitt det. Jeg har snakket med legen og spesialistene om en mulig bipolar lidelse, men de mener jeg ikke er manisk nok. Fant forresten ut idag at det er noe som heter unipolar som er noe av det samme bare uten det maniske. Får høre med legen, ikke det at jeg er så gira på en diagnose men hvis jeg har noe dritt der i utgangspunktet å jeg kan få en diagnose som sier noe om hvordan legene kan hjelpe meg så hadde det vært greit. Jeg tror ikke det bare er en vanskelig oppvekst som er problemet, ikke faen.

Jaja, nå gidder jeg ikke skrive mer, ingen som leser det uansett. men det var digg bare å få kjefta litt, brøla litt også går vi videre eller noe sånn.

 

Hvis noen av alle tusener som leser bloggen har noen tips til hvordan jeg kan bli litt mindre deppa og forbanna, be my Guest kom gjerne med kommentarer og tips.

 

Have a good one

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s