Som første tema hvor jeg skreiv om min angst, kommer det kjapt en oppfølger med suksess historien ved min angst.

Dette blir ikke den lengste posten da suksessen ikke er komplett, men jeg vil likevel skrive om det da jeg har kommet så langt at jeg idag kan slå meg til ro med at det kanskje blir på dette stadiet resten av livet, det tror jeg og er veldig viktig når det gjelder angst, å forsone seg med det. 

Jeg har jobbet veldig veldig hardt med angsten som symptom, forståelse av hva og hvorfor, identifisere hva det kommer av (triggere) å hvordan jeg kan stoppe at det tar helt av å går videre til et fullstendig anfall. 

Samtidig har jeg lest så godt jeg har klart om tema i seg selv og sett dokumentarer angående angst. Jeg har gått til flere behandlere som Psykomotorisk fysioterapeut, psykolog, psykolog spesialist og lege. Her har jeg kunne spørre å grave, kverulere det jeg har orket for så å forstå hva som skjer. Jeg har i tillegg vært på et 4 dagers stressmestring kurs, her var det mye forskjellige mennesker, hovedregelen på kurset var at vi ikke fikk lov å fokusere på plagene i seg selv med mindre det var for å forstå og lære. Vi fikk ikke lov å la kaffe praten inneholde og i hvert fall ikke bli styrt av hvor fælt vi har det. Dette er steg en i enhver form for forbedrings prosess – Tenkt positivt, konsentrer deg om det positive, jobb med det positive (Legg merke til at jeg ikke skriver `ikke tenkt negativt» da dette blir et negativt fokus allerede der). Vi snakket likevel om våre problemer i plenum for å spørre om hva og hvorfor, slik at psykolog spesialisten kunne forklare oss, men bare med det positive utgangspunktet at vi skulle lære for å bli bedre. Her kom det frem at veeeldig mange av oss sleit med angst i større eller mindre grad, vi var 14 stk. På kurset ble vi forklart hvordan nerver og synapser i kroppen og hodet kommuniserer for å få tærne til å dingle, tarmen til å tømme og forsvaret i kroppen for å gi oss signaler på fare slik at vi kan handle… Den siste der er vel det som gir oss de sinnsyke reaksjonene på symptomene på handlingsplanen til hjernen når den får signaler gjennom nervene og synapsene om at det er fare på ferde, totalt forsvar som ofte kan føles ut som total lockdown.  

Så kommer vel det som føles som det vanskeligste her i livet, Trening, trening og atter trening. Dette er veldig viktig for at hjernen skal bli overbevist om det du har lært deg, det å skille mellom de store faktiske farer og de små ubetydelige ikke`farene som kan føles skremmende men som mest sannsynlig går bra. «Så var det mora som hadde så mye angst fordi hennes 40 år gamle sønn skulle ut å fly til Thailand. Men, Du har ikke tenkt på hva som kan skje han når han er i Thailand da?, sa legen… Herregud det har jeg ikke tenkt på engang, sa mora. Prøver du å skremme meg?, Neida sa legen, men du har så mye angst for de små lite sannsynlige farene som virker så store for deg at du glemmer å tenke på de andre farene, hvorfor det?»        

Jeg tenker hvert fall sånn på det nå, hvis jeg er så livredd for alt her i verden at jeg låser meg inne i huset, er jeg da sikker på at ikke det kommer en meteor gjennom taket? Eller at lynt slår ned i huset? Eller at kaffetrakteren tar fyr?… De som har søkt svar vet at det uansett er farligere å kjøre bilen til flyplassen en det er å fly, så hvorfor sitter man da å gir gass for å skynde seg til flyplassen for å få tid til å forberede seg på flyturen uten å tenke på faren i neste kryss eller rundkjøring? i Verste fall kan jo et fly styrte å treffe bilen din når du er ute å kjører, så har du fått hele pakka….

Av og til så tror jeg man må gjøre akkurat det du er redd for ene og alene for å overbevise hjernen til å forstå at det egentlig ikke er så stor fare. «typisk meg at ting går til helvette» sa jeg alltid før. Meeeen så sitter jeg jo her i et stort hus, to biler, nydelig og smart kone å to nyyydelige og friske barn. med liten gjeld og en godt betalt lønn i et av norges største selskap. Hva er det egentlig som har gått så på ræva her i mitt liv at jeg trenger å være redd for neste fare… Sakte men sikkert mens du stopper opp mitt i situasjonen som gir deg angst symptomer å snakker til deg selv (snakk høyt, da føles det mer som du snakker til hjernen din å det er da lettere å «overbevise» hjernen) så lærer du faktisk hjernen opp på nytt. Da vil du nok kjenne at du klarer å kontrollere og kanskje stoppe angstanfallene, kanskje klarer du å trene så bra at du blir kvitt 1:3 av angstanfallene slik som jeg har gjort.

Så der har du det, jeg har kommet en laaang veg med angsttreningen min å leverer nå ganske greit med angsten min (håpet er at jeg skal klare å være angst fri om 5-10 år.) Jeg bruker forresten 10mg Buspirone morgen, middag og kveld. ette hjelper meg å ta vekk det værste av toppene og bunnene, jeg får dermed litt mer ro til å trene i fred. Jeg skal prøve å slutte med denne medisinen om en stund når jeg føler de andre helseplagene avtar.

Jaja, så ble det et lengre innlegg en jeg hadde trodd, men sånn er det vel når hjernen pøser på med erfaringer og gode poeng å fingrene løper løpsk…. Jeg håper du har fått noe utav dette innlegget, det har hvertfall jeg.

I’m out.



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s