Nu`vel, da var det første tingen først… ANGST…

19157262594_8887b5355d_b-1
Jeg har en angst som hovedsakelig er forventnings angst. Men jeg sliter også med generalisert angstlidelse og panikkanfall.

Måten det arter seg på hos meg er først en rar følelse i kroppen, jeg føler meg bare svak, skjelven og ustabil. Så begynner det i magen, veldig urolig å ekkel følelse i magen som går over i smerter. Så kommer hjertebank, tankekaos, faretanker, (hva hvis, om at det og det skjer) så begynner kvalmen, lite matlyst og det snevrer seg inn i halsen, jeg får ikke puste da kommer det en sjuuuuk følelse av at hele brystet holder på å brenne opp, da begynner jeg å få panikk, tårene kommer og jeg mister kontrollen. Da kommer panikkanfallet, diare og oppkast og tårene bare renner, dette er forsterstilling stadiet. Da trenger jeg bare masse trygghet å omsorg fra min kone for at det skal gå over, gjerne et par dager om igjen før det kommer tilbake noen dager derpå igjen.

Første gangen jeg opplevde angst og panikkanfall var da jeg var 7-8 år gammel, vi hadde fått ny lærer på skolen og dette reagerte jeg veldig på. Jeg hadde knyttet meg mye til læreren, noe som jeg alltid har gjort å som jeg vet har vært viktig for meg opp igjennom. Læreren var en person jeg aldri hadde hatt noe med å gjøre, det som skjedde var at de første dagene den uken så gikk jeg ikke på bussen til skolen, ventet det ut litt å gi så hjem. Hvorfor mamma ikke fikk meg av gårde eller til legen eller sånn vet jeg ikke (regner med dette er pga hun er seg selv lik på veldig mye) Etter noen dager ble jeg plassert på bussen å skippet av gårde, jeg gikk aldri inn i klasserommet. Først fredagen tror jeg det var, gikk jeg på skolen. Etter å ha vært 10 min eller no i klasserommet måtte jeg bare springe ut, rett på dass å kastet opp å planta noen kraftige diare salver i dassen. Hvis jeg ikke husker feil måtte vel Pappa ta meg med på en egen samtale med læreren for at jeg skulle være trygg.

Så har det vært andre små episoder opp igjennom, men den episoden jeg huser at jeg kjente igjen følelsen var en gang på veg til jobb tidlig i tyve årene. Jeg att på skiftbussen, et par seter bak sjefen min. Da jeg plutselig kjente voldsomme knip og stikkinger rundt hjertet. Jeg sleit i denne perioden også med mange tanker å generell redsel for døden, våknet gjerne på bussen i `panikk å var livredd for at noen i familien hadde kræsjet å død. Etter å ha sittet å kjent på dette så ble jeg veldig svimmel å kvalt, jeg trykket på stoppknappen og hoppet av på første stopp, sjefen min kikket bare rart på meg når jeg gikk av uten å ta sitt `ansvar å høre hva som var galt. Jeg satt meg i buss skuret å kastet opp, så ringte jeg Pappa. Han kom å hentet meg, vi kjørte på legevakten å ble sendt videre til sykehuset, her ventet meg et døgn på hjerteavdelingen. De testet meg opp og i mente, de fortalte meg at de trodde det var betennelse på hjerteposen, når jeg gikk der fra dagen derpå var de ikke helt sikre men fortalte meg aldri hva de nok må ha mistenkt, Angst/ Panikkanfall.

Senere har jeg fått det i små drypp på jobb, jeg hadde bla annet en sjef i senere tid som mobbet meg, spesielt da vi var på møter eller lignende, under fire øyne var han veldig på å skryte meg opp i skyene. Det var et jævlig forventningspress og jeg sleit veldig mye med svimmelhet, oppkast, diare, kvalme osv på jobb i denne perioden. Jeg sleit også med smerter i nakken og hodet etter en ulykke i 2013 og en whiplash skade.

Så kommer vi til perioden i livet hvor jeg har slitt mest med panikkanfall og angst, forresten depresjon også.

Dette er første gangen de siste 3 årene jeg holt på å segne om på jobb, vi hadde et hardkjør på jobb, noe vi har 2-3 ganger i året. Da er det en periode på ca 10 dager med 12 timers dager og et sinnsykt stress. Jeg holdt ut til siste dagen da en kollega sa til meg at `nå er det rett før du går i bakken, nå bør du gå hjem. Jeg gjorde meg da ferdig med det jeg måtte gjøre, stakk opp til sjefen å sa at `nå må jeg gå, jeg klarer ikke mer. Dette var på en fredag, etter å ha ligget i fosterstilling, kastet opp å hatt diare hele helgen (forøvrig uten å tenke på at dette var angst, var mandagen der. Min kone kjørte eldste mann i barnehagen å kom på hjem. Kort fortalt, ettersom jeg kommer tilbake til denne historien i en egen post, så fortalte jeg min kone litt etter litt om min avhengighet ettersom hele kroppen og hodet skreik etter å slippe å holde på hemmeligheten lenger. ALT måtte ut.

De etterfølgende dagene var fulgt av vanskelige samtaler med Pappa og min kone. Vi flyttet for en periode inn hos Pappa og de for å få hjelp og få en mulighet til å rydde opp i en del ting. De to første ukene, 100% sykemeldt lå jeg i fosterstilling på sofaen, jeg spiste en godmorgen youghurt og drakk noe vann, alt kom bare opp igjen. Jeg klarte ikke å hjelpe til med barna og klarte ikke å ta vare på meg selv. Jeg var flere ganger hos legevakten og legen. Etter hvert så fikk jeg noen piller, som ikke hjalp veldig godt, men litt.

Det neste halve året gikk jeg mer eller mindre i 100% sykemeldt, det var en jævlig tung tid. Masse krangling ed kona og Pappa. Vanskelig i forhold til jobb, sjefen gravde og gravde i hvorfor jeg var vekke selvom han ikke har lov å spørre om det. Jeg var ikke klar for å fortelle han det, ei heller forsto jeg helt hva som skjedde med meg. Rett under et halvt år etter var det Jul, vi skulle feire med svigerfamilien hjemme hos oss. Lille julaften satt jeg hos legevakten å fikk akutt hjelp med noen sterke beroligende piller. Svigerfamilien visste egentlig ingenting om hvorfor jeg var vekke fra jobb og hva det var som plagde meg, De vet fortsatt ikke alt den dag idag. Julaften kom, jeg gjorde mitt beste for å lage julestemning, men jeg måtte hele tiden på do å stikke og gjemme meg på rommet for ikke å bikke over i fullstendig angst.
Etter dette har jeg brukt Buspirone 10mg x 3 dagen, dette har hjulpet meg å ta toppene og bunnen av angsten, resten av angsten har jeg måttet jobbe med selv, jeg skal skrive om mestring av angsten i et egen post.

Så det, nå lever jeg så og si greit med angsten, jeg bruker Buspirone fortsatt å får stadig angstanfall, men de er mye mindre og ikke så skremmende som før. Det begynner gjerne med magevondt, hjerteklapp, tankekaos, faretanker og denne sjuuuuke følelsen i brystet, så klarer jeg nå å bruke tankene å si til meg selv (Det er ikke farlig, jeg har kontrollen, får jeg fullstendig panikkanfall så er ikke det farlig, det gjør bare litt vond også er det over) Det som skjer da er at jeg klarer å roe ned hodet og kroppen til et sånt nivå at jeg kan fjerne resten av usikkerhets symptomene, hjerteklappen og magevondten med en tur og samtale med min kone.

Jeg har kjent på kroppen hva det vil si å miste så kraftig kontrollen at jeg mister fullstendig kontroll å rett og slett tror jeg holder på å dø, og til slutt ønsker å dø for at det skal gå over. Jeg har kjent på kroppen  at forståelse, kunnskap gir trygghet som gir mindre angst. Jeg har kjent på kroppen at det er jeg som har kontrollen selvom hodet mitt tror noe annet. Forteller du hodet ditt mange nok ganger at det er du som har kontroll og at det du angster for ikke er så farlig som hodet ditt tror så blir hodet ditt letter. ha med å gjøre, jeg lover deg…
Jeg vil forklare litt mer i en post angående Toleransevinduet, og hvordan hjernen, ryggmargen, tarmen og nervene henger sammen å påvirker og feiltolker signaler og opplevelser i kroppen.

Sliter du med angst? Da er du ikke alene, ALLE mennesker har angst men sliter du som meg i større eller mindre grad? så er det fordi hjernen din feiltolker og overreagerer på signalene fra kroppen din.

Viktigste til slutt: DET ER DU SOM HAR KONTROLLEN, IKKE HJERNEN ELLER KROPPEN DIN…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s